I eit uoppmerksamt øyeblikk sa eg ja te å verta portrettert av ein fotostudent te ei semesteroppgåva på ein fin høgskule borti hovudstaden.
Eg sa ikkje berre ja på vegne av meg sjølv, men tok med meg ei gamal klasseveninna i dragsuget.
Me drøyme om å laga ei kokebok med eit lokalt tilsnitt.
Da va da so skulle portretterast.
È me skikkeleg uheldige vert bildet også utstilt lokalt her i heimbygda vår.
Da va faktisk da einaste eg faktisk klarte tenkja på då me fjasa i veg..
ka kjem naboane te sei?
Men so da før e sagt, ein angra helst ikkje på ting ein har gjort
meir alt ein ikkje gjorde
eg trøsta meg med da....