Kor vert livet av? Eg tykjer dagane suser avgårde som orkanen Katarina eller Knut. Eg ristar, hompar og svirrar med i stor fart og får berre med meg brotstykke av det som hender rundt meg.

Kvar vert alle timane av? Dei er borte før dei er brukte. Før var ein dag, eit hav av tid. No er det berre eit pust.

Eg veit at reint matematisk så utgjer ein time, eller eit minutt, ein stadig mindre del av det livet eg har levd. Difor kjennes dei kortare. Eit år for ein eittåring, er eit heilt liv, men for meg... kun ein noko og førtiende-del.

Og no er det so gale at for å kunne leve i nuet, må eg førebu meg fleire dagar i førevegen..